Grevens skråblikk 4: "Dagen da ingen kunne finne Solskjær..."
Det var en solfylt sommerdag i Manchester, og bare det i seg selv var verdt å skrive en artikkel om. Et helikopter svirrer fornøyd over himmelen. På et gatehjørne stod det en bil parkert. Inne i bilen satt det en mann i en kort shorts og tynn T-skjorte Han vakter over gatehjørnet, slik han har gjort de siste ukene. Det er dette som har blitt jobben hans nå. Holde et våkent øye åpent og ikke la noe skje i området uten at han får det med seg. Det møkner og han legger seg til rette for å få litt søvn. Det blir bare et par timer midt på natten. Det blir lyst rakst og han må være klar.
Dette var andre dagen på rad han har stått parkert utenfor det storslåtte huset i Manchester. Hjertet slår raskt og ukontrollert, det er fortsatt ikke noen tegn til han. Kan det virkelig ha skjedd noe? Det er midt i uken og det er ingenting som tilsier at han ikke skal være hjemme på denne tiden av døgnet. Det er lenge siden formiddagens treningsøkt skulle være slutt. Det er snart tid for middag, men huset er fortsatt tomt. Det er heller ingen tegn til kona, men det var kanskje ikke så rart. Den velinformerte reporteren visste godt at hun nøt livet i en villa i en forblåst kystbygd hjemme i Norge.
Reporteren kunne merke den klamme følelsen velle over seg. Hvordan skulle dette gå? Folk hadde ikke hørt han raportere om Solskjær på over ett døgn. Panikken måtte snart bryte ut i VG-huset, for ikke å snakke om resten av landet. Svetten rant da han tenkte over konsekvensene dette kunne få. Kom det ikke til å være noe på forsiden av avisen i morgen? Kom det kanskje ikke til å komme en avis i det hele tatt? Hva ville dette ha å si for VG? Hvordan ville leserene reagere?
Her var det bare en ting å gjøre. Eller to. Reporteren kastet seg over telefonen og fikk tak i sjefen sin i redaksjonen. Oppspilt delte han de alvorlige nyhetene. Redaksjonssjefen satt nesten kaffen i halsen. Her måtte det handles, og det raskt. 5 reportere til ble umiddelbart satt på et privatfly i retning Manchester, målet deres var å besøke de 15 siste stedene hvor Solskjær hadde blitt observert. Her var det ingen tid å miste. På internett ble det laget en "VG avslører" serie under fanen "Hjelp oss med å finne Solskjær" Det ble utlovet 10'000 kroner i dusør for tips som kunne hjelpe med å lokalisere Solskjær.
Ved et søk på VGs nettsider kunne man kun se en illrød forside hvor det stod "MISSING!" med krigsfonter. Ved å trykke på artikkelen kunne man lese den rystende historien om hvordan Norges mest folkekjære person hadde vært savnet i godt over ett døgn allerede og hvordan hele landet hadde blitt snudd på hode i panikk over at noe kunne ha hendt med han.
De fem utskremte reporterene lette på alle tenkelige og utenkelige plasser i Manchester. Det skulle vise seg å være enkelte fordeler med VGs sykelige interesse for Solskjær og hans kuriositeter. Ved hjelp av tidligere avisartikler var det en smal sak å finne ut hvilke steder man skulle lete. Det første stedet som ble sjekket ut var naturligvis Manchester Uniteds treningsanlegg. Ikke overraskende var det ingen som var tilstede her, og derfor var det heller ingen som kunne si noe om når de sist hadde sett Solskjær.
Neste reporter dro til det lokale bakeriet hvor VG gjennom en tidligere reportasje "spis som Solskjær" hadde lært at nordmannen foretrekker nybakt brød om morgenen gjerne sammen med en nystekt wienervare på lørdager. Dette hadde fått hele VG redaksjonen til å starte en storstilt kampanje om de helsefremmende egenskapene ved grovbrød. Etter å ha forhørt seg raskt med eieren av bakeriet så det ut til at VGs verste scenario var nærmere å bli en realitet. Solskjær hadde ikke vært innom det siste døgnet. Kunne det virkelig være mulig at Solskjær hadde gått inn i en dyp depresjon etter 1-0 tapet borte mot Fulham i forrige Premier League runde og derfor nektet å spise? Skrekkslagen slo han på tråden til reporteren utenfor huset til Solskjær.
Telefonen ringte i Oslo. Noen hadde et tips til hvor Solskjær kunne være. En ivrig sunnmøring påstod hardnakket at han hadde sett Solskjær i en bil på vei ut fra Manchester og i retning flyplassen i går. Innringeren jobbet for et selskap som har base i Manchester og var på vei til et møte da han kjørte forbi en bil med en person som liknet veldig på Solskjær. Mannen ble så fortumlet at han mistet kontroll over bilen og han ringte derfor fra en sykeseng i Manchester mens han fikk behandling for et brukket bein. Han klarte likevel ikke å skjule hvor star-struck han hadde blitt da han skjønte at det mest sannsynlig var hele Norges Ole han hadde sett i bilen, og han mente at det var vel verdt å brekke et bein for å kunne fortelle at han hadde vært bare 10 meter fra superstjernen. VG bestemte seg for at dette holdt til å komme på forsiden med tittelen "Kjørte forbi Solskjær - Den største dagen i mitt liv!".
Nå hadde avisen et spor å følge. Solskjær hadde med en viss grad av sikkerhet kanskje beveget seg i retning av flyplassen i Manchester. Men hvorfor i alle dager hadde han trengt å dra dit? Det var ikke godt å si for den utskremte reporteren utenfor huset til Solskjær. En ny dag beynte og det var snart 48 timer siden forrige gang Solskjær var blitt observert i sitt eget hjem. Flyplassen virket som det sikreste kortet for hvor han kunne tatt veien og reporteren bestemte seg for å dra dit.
Etter å ha finkjemmet Manchester kunne VG konstantere at det ikke var mulig å lokalisere Solskjær. I ren desperasjon ble andre mediehus kontaktet for å forsøke å finne relevant informasjon om hvor han kunne befinne seg. Uheldigvis for VG kunne både Dagbladet og Tv2sporten meddele at de ikke hadde like hyppige oppslag om hva Solskjær gjorde i dagliglivet lengre. Det meste han foretok seg var god dokumentert på forhånd, og det var tross alt fem år siden han hadde tatt over på Old Trafford, da mente de andre mediehusene at det var bedre å skrive om Solskjær de gangene det skjedde noe spesielt, som også var linjen for å skrive om andre B-kjendiser.
VGs representant kunne ikke fatte at de andre mediehusene ikke så ut til å bry seg om hvorvidt det hadde skjedd noe med Solskjær eller ikke. Som svar på tiltale ble findsolskjaer.vg.no opprettet og lansert på VGs nettsider. Nå kunne publikum aktivt være med på leteaksjonen gjennom en interaktiv tjeneste og en tips-hotline.
Bare minutter etter ringte telefonen hos VG. Solskjær var visstnok observert i Sveits. En svensk turist hadde sett han gå inn på en kafè og kjøpe en bagel. VGs reporter på flyplassen var ikke i tvil, Solskjær var kjent for å nyte bagels på onsdager og torsdager hos sitt lokale bakeri, og i dag var det onsdag. Det kunne neppe være en tilfeldighet. Neste fly til Zurich gikk fra Manchester om litt under en time. Snakk om flaks, da var det bare å booke en billett og komme seg om bord før det var for sent, her var det ingen tid å miste. Jakten var i gang.
Tipsene fortsatte å renne inn hos VG mens reporteren var i luften. Alle sammen pekte mot det samme. Solskjær var definitivt observert i Zurich. Det var enda store spørsmålstegn knyttet til hva han gjorde der, men at han var der, det var det ingen tvil om. Over 3000 mennesker hadde sett han der og kunne bekrefte at han levde og var ved god helse. Reporteren hadde akkurat kommet seg til hotellet sitt og slått på internett da han fikk seg et realt sjokk når han logget seg inn på TV2 sine nettsider. De hadde en triumferende overskrift om at de hadde løst det store Solskjær-mysteriet til VG. Reporteren stirret på skjermen sin med vanntro. Det kunne ikke være mulig? Han klikket på lenken og det lå ved en video fra et lokale i Zurich. Mange store fotballpersonligheter var samlet der, inkludert Uniteds manager. Zinedine Zidane gikk opp på plattformen og Champions League hymnen runget i lokalet. Det var trekningen av åttendelsfinalen. Hvordan kunne han ha glemt det? Reporteren sank sammen på sengen og begynte å skrive på artikkelen som han visste at ville avslutte både etterforskningen og karrieren hans. Hans eneste jobb var å følge med på Solskjær og være først ute med nyheter om hva han foretok seg. Han bannet lavt for seg selv og tenkte på helikopteret han hadde hørt noen dager i forveien. Solskjær måtte vært på det og blitt flydd ut av England. Hvem ville ta VG seriøst etter dette?
Dette var andre dagen på rad han har stått parkert utenfor det storslåtte huset i Manchester. Hjertet slår raskt og ukontrollert, det er fortsatt ikke noen tegn til han. Kan det virkelig ha skjedd noe? Det er midt i uken og det er ingenting som tilsier at han ikke skal være hjemme på denne tiden av døgnet. Det er lenge siden formiddagens treningsøkt skulle være slutt. Det er snart tid for middag, men huset er fortsatt tomt. Det er heller ingen tegn til kona, men det var kanskje ikke så rart. Den velinformerte reporteren visste godt at hun nøt livet i en villa i en forblåst kystbygd hjemme i Norge.
Reporteren kunne merke den klamme følelsen velle over seg. Hvordan skulle dette gå? Folk hadde ikke hørt han raportere om Solskjær på over ett døgn. Panikken måtte snart bryte ut i VG-huset, for ikke å snakke om resten av landet. Svetten rant da han tenkte over konsekvensene dette kunne få. Kom det ikke til å være noe på forsiden av avisen i morgen? Kom det kanskje ikke til å komme en avis i det hele tatt? Hva ville dette ha å si for VG? Hvordan ville leserene reagere?
Her var det bare en ting å gjøre. Eller to. Reporteren kastet seg over telefonen og fikk tak i sjefen sin i redaksjonen. Oppspilt delte han de alvorlige nyhetene. Redaksjonssjefen satt nesten kaffen i halsen. Her måtte det handles, og det raskt. 5 reportere til ble umiddelbart satt på et privatfly i retning Manchester, målet deres var å besøke de 15 siste stedene hvor Solskjær hadde blitt observert. Her var det ingen tid å miste. På internett ble det laget en "VG avslører" serie under fanen "Hjelp oss med å finne Solskjær" Det ble utlovet 10'000 kroner i dusør for tips som kunne hjelpe med å lokalisere Solskjær.
Ved et søk på VGs nettsider kunne man kun se en illrød forside hvor det stod "MISSING!" med krigsfonter. Ved å trykke på artikkelen kunne man lese den rystende historien om hvordan Norges mest folkekjære person hadde vært savnet i godt over ett døgn allerede og hvordan hele landet hadde blitt snudd på hode i panikk over at noe kunne ha hendt med han.
De fem utskremte reporterene lette på alle tenkelige og utenkelige plasser i Manchester. Det skulle vise seg å være enkelte fordeler med VGs sykelige interesse for Solskjær og hans kuriositeter. Ved hjelp av tidligere avisartikler var det en smal sak å finne ut hvilke steder man skulle lete. Det første stedet som ble sjekket ut var naturligvis Manchester Uniteds treningsanlegg. Ikke overraskende var det ingen som var tilstede her, og derfor var det heller ingen som kunne si noe om når de sist hadde sett Solskjær.
Neste reporter dro til det lokale bakeriet hvor VG gjennom en tidligere reportasje "spis som Solskjær" hadde lært at nordmannen foretrekker nybakt brød om morgenen gjerne sammen med en nystekt wienervare på lørdager. Dette hadde fått hele VG redaksjonen til å starte en storstilt kampanje om de helsefremmende egenskapene ved grovbrød. Etter å ha forhørt seg raskt med eieren av bakeriet så det ut til at VGs verste scenario var nærmere å bli en realitet. Solskjær hadde ikke vært innom det siste døgnet. Kunne det virkelig være mulig at Solskjær hadde gått inn i en dyp depresjon etter 1-0 tapet borte mot Fulham i forrige Premier League runde og derfor nektet å spise? Skrekkslagen slo han på tråden til reporteren utenfor huset til Solskjær.
Telefonen ringte i Oslo. Noen hadde et tips til hvor Solskjær kunne være. En ivrig sunnmøring påstod hardnakket at han hadde sett Solskjær i en bil på vei ut fra Manchester og i retning flyplassen i går. Innringeren jobbet for et selskap som har base i Manchester og var på vei til et møte da han kjørte forbi en bil med en person som liknet veldig på Solskjær. Mannen ble så fortumlet at han mistet kontroll over bilen og han ringte derfor fra en sykeseng i Manchester mens han fikk behandling for et brukket bein. Han klarte likevel ikke å skjule hvor star-struck han hadde blitt da han skjønte at det mest sannsynlig var hele Norges Ole han hadde sett i bilen, og han mente at det var vel verdt å brekke et bein for å kunne fortelle at han hadde vært bare 10 meter fra superstjernen. VG bestemte seg for at dette holdt til å komme på forsiden med tittelen "Kjørte forbi Solskjær - Den største dagen i mitt liv!".
Nå hadde avisen et spor å følge. Solskjær hadde med en viss grad av sikkerhet kanskje beveget seg i retning av flyplassen i Manchester. Men hvorfor i alle dager hadde han trengt å dra dit? Det var ikke godt å si for den utskremte reporteren utenfor huset til Solskjær. En ny dag beynte og det var snart 48 timer siden forrige gang Solskjær var blitt observert i sitt eget hjem. Flyplassen virket som det sikreste kortet for hvor han kunne tatt veien og reporteren bestemte seg for å dra dit.
Etter å ha finkjemmet Manchester kunne VG konstantere at det ikke var mulig å lokalisere Solskjær. I ren desperasjon ble andre mediehus kontaktet for å forsøke å finne relevant informasjon om hvor han kunne befinne seg. Uheldigvis for VG kunne både Dagbladet og Tv2sporten meddele at de ikke hadde like hyppige oppslag om hva Solskjær gjorde i dagliglivet lengre. Det meste han foretok seg var god dokumentert på forhånd, og det var tross alt fem år siden han hadde tatt over på Old Trafford, da mente de andre mediehusene at det var bedre å skrive om Solskjær de gangene det skjedde noe spesielt, som også var linjen for å skrive om andre B-kjendiser.
VGs representant kunne ikke fatte at de andre mediehusene ikke så ut til å bry seg om hvorvidt det hadde skjedd noe med Solskjær eller ikke. Som svar på tiltale ble findsolskjaer.vg.no opprettet og lansert på VGs nettsider. Nå kunne publikum aktivt være med på leteaksjonen gjennom en interaktiv tjeneste og en tips-hotline.
Bare minutter etter ringte telefonen hos VG. Solskjær var visstnok observert i Sveits. En svensk turist hadde sett han gå inn på en kafè og kjøpe en bagel. VGs reporter på flyplassen var ikke i tvil, Solskjær var kjent for å nyte bagels på onsdager og torsdager hos sitt lokale bakeri, og i dag var det onsdag. Det kunne neppe være en tilfeldighet. Neste fly til Zurich gikk fra Manchester om litt under en time. Snakk om flaks, da var det bare å booke en billett og komme seg om bord før det var for sent, her var det ingen tid å miste. Jakten var i gang.
Tipsene fortsatte å renne inn hos VG mens reporteren var i luften. Alle sammen pekte mot det samme. Solskjær var definitivt observert i Zurich. Det var enda store spørsmålstegn knyttet til hva han gjorde der, men at han var der, det var det ingen tvil om. Over 3000 mennesker hadde sett han der og kunne bekrefte at han levde og var ved god helse. Reporteren hadde akkurat kommet seg til hotellet sitt og slått på internett da han fikk seg et realt sjokk når han logget seg inn på TV2 sine nettsider. De hadde en triumferende overskrift om at de hadde løst det store Solskjær-mysteriet til VG. Reporteren stirret på skjermen sin med vanntro. Det kunne ikke være mulig? Han klikket på lenken og det lå ved en video fra et lokale i Zurich. Mange store fotballpersonligheter var samlet der, inkludert Uniteds manager. Zinedine Zidane gikk opp på plattformen og Champions League hymnen runget i lokalet. Det var trekningen av åttendelsfinalen. Hvordan kunne han ha glemt det? Reporteren sank sammen på sengen og begynte å skrive på artikkelen som han visste at ville avslutte både etterforskningen og karrieren hans. Hans eneste jobb var å følge med på Solskjær og være først ute med nyheter om hva han foretok seg. Han bannet lavt for seg selv og tenkte på helikopteret han hadde hørt noen dager i forveien. Solskjær måtte vært på det og blitt flydd ut av England. Hvem ville ta VG seriøst etter dette?
Kommentarer
Legg inn en kommentar